Tom landbruksmelding
Ole-Jacob Christensen
7. desember stilte jeg i Klassekampen et spørsmål til landbruks- og
matminister Lars Peder Brekk om hvorfor han i den nye
Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken regner kjøtt, melk og egg
basert på importert fôr som del av norsk selvforsyning av matvarer.
Dette har Brekk ikke villet svare på. Årsaken kan være at
Stortingsmeldingen er et resultat av så kompliserte kompromiser at de
mange uklarhetene og omtrentlighetene man finner der, er politiske
nødvendigheter som i bunn og grunn ikke tilfredsstiller noen. Kanskje
har landbruks- og matministeren fått velge honnørordene (øke norsk
matproduksjon med 20%, landbruk over hele landet, inntektsutvikling
som sammenlignbare grupper osv.), mens Jens Stoltenberg og Sigbjørn
Johnsen har fått definere innholdet av dem. I Finansdepartementet og
ved Statsministerens kontor er man antagelig nokså likeglad med
selvforsyninsgraden av norske matvarer, bare regningen ikke blir for
høy. Hvis verden mangler mat, får andre enn Norge ta arbeidet med å
produsere den. Akkurat som Norge resonnerte ved inngåelsen av
Kyotoavtalen da vi forhandlet oss fram til å øke våre co2-utslipp,
mens nabolandene våre aksepterte å redusere dem.
Resultatet er uansett at Norge står uten et mål for egen
matproduksjon, at bøndene står uten et produksjonsmål, og at når
landbruksmeldingen i hovedsak varsler stø kurs, betyr det jevnt
synkende matproduksjon, og økende import. Alt sammen skjult bak en
pseudoforståelse av selvforsyning og matproduksjon som framstiller
import som egenproduksjon. En parallell ville være en regnskapsfører
som fører innkjøpte råvarer som inntekter. På revisorspråket heter
dette regnskapsjuks. I politikken heter det intellektuell uredelighet.
Bakgrunnen for meldingens mål om å øke norsk matproduksjon med 20%, er
FAOs mål om å øke verdens matproduksjon med 70% innen 2050 for å
utrydde sulten i verden. Mye kan sies om tallet 70%, men verden vil
trenge mer mat, og Lars Peder Brekk har brukt det aktivt i
begrunnelsen for en ny Stortingsmelding om landbruket. Brekk har helt
rett i at norsk landbrukspolitikk må sees i et internasjonalt
perspektiv, men de nødvendige tilpasningene som må følge av dette, ser
ut til å ha blitt borte i den politiske prosessen fram mot ferdig
melding. Utfordringen framover er ikke å skaffe stadig mer kjøtt og
flesk til oss overernærte gjennom økt fôrimport fra land med betydelig
underernæring, slik resultatet kan bli av den politikken som skisseres
i meldingen. Tvert imot: Vi må produsere mer bærekraftig, mer
klimarobust, mer effektivt, og fordele mat og produksjonsressurser
bedre:
1: Bærekraftig produksjon. I følge FAO produserer verdens bønder i dag
nok mat til 12 milliarder mennesker. Men en del av denne produksjonen
er ikke bærekraftig. Ensidig monokultur – blant annet av den maisen og
sojaen som Norge importerer stadig mer av til kraftfôrproduksjon –
tærer på jorda, og er avhengig av intensiv sprøyting medgiftstoffer.
Mange steder tappes grunnvannet ned raskere enn det fornyer seg, og
intensivt vannete kulturer fører mange steder til opphopning av salt i
jorda, som gjør den ufruktbar. Den grønne revolusjonen som har brakt
avlingene i taket, er ikke bærekraftig, og må erstattes av mer
miljøvennlige produksjonsformer med et noe lavere avlingspotensial. Vi
har altså mindre mat til rådighet, enn det kan se ut til.
2: Klimamøtet i Durban gjør det klart selv for de største optimistene
at vi må tilpasse oss store klimaendringer i årene som kommer. Mange
steder har klimaendringene allerede satt bøndene i en umulig
situasjon: Årstidene kommer ikke til riktig tid. Såfrøet som skulle
spiret i regntiden, tørker ut og blåser bort. Sommeren 2011 i Norge
viste oss at selv i områder der klimaendringen teoretisk sett skal gi
avlingsøkning, kan resultatet bli motsatt. Og det vil bli verre:
Avlingsnedgangen i et bredt belte rundt ekvator kan bli på opp til 50%
i de hardest rammete områdene. I dette beltet finner vi verdens nye
kornkammer, Brasil, regionen der befolkningsøkningen er sterkest,
Afrika sør for Sahara, og store deler av verdens sterkest voksende
økonomier, India og Kina. Skal matproduksjonen i disse områdene
reddes, trengs det en omfattende omlegging av jordbrukssystemene
parallelt med en minst like omfattende gjenoppbygging av økosystemene
rundt jordbruket. Pr. i dag er det motsatte som skjer: Massiv
nedhogging av skog som følge av etablering av endeløse monokulturer
med energivekster og kraftfôrvekster. Svært ofte på bekostning av
lokal matproduksjon og småbønders rettigheter. Denne typen landbruk,
som forsyner norske husdyr med nesten 50% av kraftfôret de eter, er
også hovedårsaken til av landbruket står for nesten 20% av verdens
klimagassutslipp.
Fordeling og effektivitet: 2/3 av verdens sultne er småbønder og
landarbeidere. Bedre fordeling av jord, kunnskap og kapital samt
utbygging av lokal infrastruktur er derfor nøkkelfaktorer i
bekjempingen av sult. Like viktig er å bedre effektiviteten i verdens
matproduksjon. Halvparten av maten som produseres, blir aldri spist. I
fattige land er elendig infrastruktur (veier, lagre, markeder)
hovedårsaken. Hos oss er svinnet jevnt fra jord til bord. Avling som
ikke kan omsettes på grunn av standardiseringskrav, svinn på grunn av
lang avstand fra produsent til forbruker, og omfattende matkasting hos
konsumentene. Av den halvparten som blir spis, har en stor del gått
veien om dyremagen. Når råvaren er gras, er dette uproblematisk. Langt
verre er det at 40% av verdens kornavlinger brukes til dyrefôr, og
derved mister ¾ av sin næringsverdi.
Norsk landbrukspolitikk trenger en betydelig omlegging hvis vi vil
bidra til nasjonal matsikkerhet og global og bærekraftig
sultbekjemping. Vi kan ikke fortsette å legge ned bruk og la jorda gro
til med kratt. Vi kan ikke fortsette å importere stadig mer kraftfôr
fra nedbrent skog i Brasil. Vi må ta i bruk de fôrressursene som det
ineffektive ”moderne” landbruket har latt stå unyttet. Totalt sett
tilsvarer dette 2/3 av det kraftfôret vi importerer. Vi må tilpasse
kjøttforbruket vårt til det vi kan produsere selv. Avstanden fra bonde
til forbruker må kortes ned. Kort sagt: Flere tiårs styrt
stordriftssatsing og industrialisering (i meldingen paradoksalt kalt
effektivisering) av landbruket må stoppes, vi må ikke la fortidas
landbrukspolitiske beslutninger styre matproduksjonen inn i en tid med
helt nye utfordringer. Og: Mens vi leser en landbruksmelding nesten tom
for konkrete endringsforslag, venter vi på den meldingen som vil få
konkrete følger for matproduksjonen: klimameldingen.
Ole-Jacob Christensen, Internasjonalt utvalg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag