Hvorfor Økologisk?

Eksterne ressurser om økologisk landbruk og produkter.

Lenker:

 

Tom landbruksmelding
Ole-Jacob Christensen

7. desember stilte jeg i Klassekampen et spørsmål til landbruks- og matminister Lars Peder Brekk om hvorfor han i den nye Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken regner kjøtt, melk og egg basert på importert fôr som del av norsk selvforsyning av matvarer. Dette har Brekk ikke villet svare på. Årsaken kan være at Stortingsmeldingen er et resultat av så kompliserte kompromiser at de mange uklarhetene og omtrentlighetene man finner der, er politiske nødvendigheter som i bunn og grunn ikke tilfredsstiller noen. Kanskje har landbruks- og matministeren fått velge honnørordene (øke  norsk matproduksjon med 20%, landbruk over hele landet, inntektsutvikling som sammenlignbare grupper osv.), mens Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen har fått definere innholdet av dem. I Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor er man antagelig nokså likeglad med selvforsyninsgraden av norske matvarer, bare regningen ikke blir for høy. Hvis verden mangler mat, får andre enn Norge ta arbeidet med å produsere den. Akkurat som Norge resonnerte ved inngåelsen av Kyotoavtalen da vi forhandlet oss fram til å øke våre co2-utslipp, mens nabolandene våre aksepterte å redusere dem. Resultatet er uansett at Norge står uten et mål for egen matproduksjon, at bøndene står uten et produksjonsmål, og at når landbruksmeldingen i hovedsak varsler stø kurs, betyr det jevnt synkende matproduksjon, og økende import. Alt sammen skjult bak en pseudoforståelse av selvforsyning og matproduksjon som framstiller import som egenproduksjon. En parallell ville være en regnskapsfører som fører innkjøpte råvarer som inntekter. På revisorspråket heter dette regnskapsjuks. I politikken heter det intellektuell uredelighet. Bakgrunnen for meldingens mål om å øke norsk matproduksjon med 20%, er FAOs mål om å øke verdens matproduksjon med 70% innen 2050 for å utrydde sulten i verden. Mye kan sies om tallet 70%, men verden vil trenge mer mat, og Lars Peder Brekk har brukt det aktivt i begrunnelsen for en ny  Stortingsmelding om landbruket. Brekk har helt rett i at norsk landbrukspolitikk må sees i et internasjonalt perspektiv, men de nødvendige tilpasningene som må følge av dette, ser ut til å ha blitt borte i den politiske prosessen fram mot ferdig melding. Utfordringen framover er ikke å skaffe stadig mer kjøtt og flesk til oss overernærte gjennom økt fôrimport fra land med betydelig underernæring, slik resultatet kan bli av den politikken som skisseres i meldingen. Tvert imot: Vi må produsere mer bærekraftig, mer klimarobust, mer effektivt, og fordele mat og produksjonsressurser bedre:

1: Bærekraftig produksjon. I følge FAO produserer verdens bønder i dag nok mat til 12 milliarder mennesker. Men en del av denne produksjonen er ikke bærekraftig. Ensidig monokultur – blant annet av den maisen og sojaen som Norge importerer stadig mer av til kraftfôrproduksjon – tærer på jorda, og er avhengig av intensiv sprøyting medgiftstoffer. Mange steder tappes grunnvannet ned raskere enn det fornyer seg, og intensivt vannete kulturer fører mange steder til opphopning av salt i jorda, som gjør den ufruktbar. Den grønne revolusjonen som har brakt avlingene i taket, er ikke bærekraftig, og må erstattes av mer miljøvennlige produksjonsformer med et noe lavere avlingspotensial. Vi har altså mindre mat til rådighet, enn det kan se ut til.

2: Klimamøtet i Durban gjør det klart selv for de største optimistene at vi må tilpasse oss store klimaendringer i årene som kommer. Mange steder har klimaendringene allerede satt bøndene i en umulig situasjon: Årstidene kommer ikke til riktig tid. Såfrøet som skulle spiret i regntiden, tørker ut og blåser bort. Sommeren 2011 i Norge viste oss at selv i områder der klimaendringen teoretisk sett skal gi avlingsøkning, kan resultatet bli motsatt. Og det vil bli verre: Avlingsnedgangen i et bredt belte rundt ekvator kan bli på opp til 50% i de hardest rammete områdene. I dette beltet finner vi verdens nye kornkammer, Brasil, regionen der befolkningsøkningen er sterkest, Afrika sør for Sahara, og store deler av verdens sterkest voksende økonomier, India og Kina. Skal matproduksjonen i disse områdene reddes, trengs det en omfattende omlegging av jordbrukssystemene parallelt med en minst like omfattende gjenoppbygging av økosystemene rundt jordbruket. Pr. i dag er det motsatte som skjer: Massiv nedhogging av skog som følge av etablering av endeløse monokulturer med energivekster og kraftfôrvekster. Svært ofte på bekostning av lokal matproduksjon og småbønders rettigheter. Denne typen landbruk,som forsyner norske husdyr med nesten 50% av kraftfôret de eter, er også hovedårsaken til av landbruket står for nesten 20% av verdens klimagassutslipp.

Fordeling og effektivitet: 2/3 av verdens sultne er småbønder og landarbeidere. Bedre fordeling av jord, kunnskap og kapital samt utbygging av lokal infrastruktur er derfor nøkkelfaktorer i bekjempingen av sult. Like viktig er å bedre effektiviteten i verdens matproduksjon. Halvparten av maten som produseres, blir aldri spist. I fattige land er elendig infrastruktur (veier, lagre, markeder) hovedårsaken. Hos oss er svinnet jevnt fra jord til bord. Avling som ikke kan omsettes på grunn av standardiseringskrav, svinn på grunn av lang avstand fra produsent til forbruker, og omfattende  matkasting hos konsumentene. Av den halvparten som blir spis, har en stor del gått veien om dyremagen. Når råvaren er gras, er dette uproblematisk. Langt verre er det at 40% av verdens kornavlinger brukes til dyrefôr, og derved mister ¾ av sin næringsverdi. Norsk landbrukspolitikk trenger en betydelig omlegging hvis vi vil bidra til nasjonal matsikkerhet og global og bærekraftig sultbekjemping. Vi kan ikke fortsette å legge ned bruk og la jorda gro til med kratt. Vi kan ikke fortsette å importere stadig mer kraftfôr fra nedbrent skog i Brasil. Vi må ta i bruk de fôrressursene som det ineffektive ”moderne” landbruket har latt stå unyttet. Totalt sett tilsvarer dette 2/3 av det kraftfôret vi importerer. Vi må tilpasse kjøttforbruket vårt til det vi kan produsere selv. Avstanden fra bonde til forbruker må kortes ned. Kort sagt: Flere tiårs styrt stordriftssatsing og industrialisering (i meldingen paradoksalt kalt effektivisering) av landbruket må stoppes, vi må ikke la fortidas landbrukspolitiske beslutninger styre matproduksjonen inn i en tid med helt nye utfordringer. Og: Mens vi leser en landbruksmelding nesten tom for konkrete endringsforslag, venter vi på den meldingen som vil få konkrete følger for matproduksjonen: klimameldingen.

Ole-Jacob Christensen, Internasjonalt utvalg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

 

Med intens likegyldighet?
(5.11.2011)

På lederplass har Trønderavisa omtalt økologisk landbruksproduksjon i løpet av siste ukes store økomarkering „Øko-veka“.

Ulikt mange andre land vi liker å sammenligne oss med har økomarkedet for matvarer hatt svak utvikling her i landet. Spriket mellom flere regjeringers nasjonale målsettinger og dagens tilstand gjør videre utvikling av økologisk landbruk usikker.

Når Trønderavisa forsøker å forklare det særnorske økologinivået konkluderer en påpasselig nøytral lederkommentar med at manglende dokumentasjon er forklaringen.

Et faktum er at dagens landbruksproduksjon fortsatt bruker kjemisk bekjempelse av sopp og ugras, mot lengdevekst og til brakking. Og forbruket er økende i takt med at grasareal erstattes av kornproduksjon.

I Norge ble det i 2009 gjort stikkprøver for landbruksgifter i totalt 30 brønner. Her ble et det påvist rester av plantevernmidler i åtte av de ni områdene hvor prøvetaking ble gjennomført. Når Bioforsk Jord og Miljø presenterer giftfunn (rapport nr 43 2010) i drikkevannskilder i våre nærområder er det helt stille i media.

Vi hører fra alle ansvarlige at „norske bønder produserer ren og trygg mat“.
Men forholder vi oss da til virkeligheten som omgir oss?

Det burde være også Trønderavisas oppgave å følge opp med noen spørsmål til landbruk og Mattilsyn. Feks: – Hva skjer med brønner hvor giftfunn er over de tillatte grenseverdier? (I Danmark stenges rundt 100 drikkevannsbrønner årlig pga av giftfunn).

  • Hvorfor overvåkes norske vannkilder i et så beskjedent omfang?
  • Registreres det mange skader som antas å skyldes plantevernmidler årlig?
  • Hvor grundig er denne helseskadeovervåkningen?
  • Hva gjøres i områdene som er rammet for å bøte på forurensingene?
  • Hvor effektive er tiltakene som er mulig å iverksette?
  • Havner noen av stoffene i grønnsaker og kjøtt som vi spiser?
  • Hvilken risiko er vi villige til å akseptere?

Jeg ønsker TA vil bidra med større engasjement i hvordan vi kan skape en matproduksjon uten sprøytegifter, med alle gevinster det gir for oss og våre omgivelser. Lykke til!

Lars Østring